Det viser en gjennomgang Jan Erik Aasbø Glåmen har gjort for Grovfôr 2020-prosjektet i samarbeid med Felleskjøpet. Glåmen er selv melkeprodusent og gründer på Halsa på Nordmøre. Han har mange års erfaring med snitter og han forhandler plansiloer. Beregningen han har laget møter stor interesse hos bøndene på Sortland.
– Jeg liker å få et regnstykke der vi så klart ser dekarprisen for hva grashøstingen koster. Dette kan vi ta inn i driftsplanene og planlegge deretter, sier Jøran Dahl-Johansen, en av Sortland-bøndene.
Forholdene ligger godt til rette for samarbeid mellom de fire bøndene som alle driver i nærheten av hverandre i et jordbruksområde på Langøya rett vest for Sortland sentrum. Alle brukene er inne i generasjonsskifter som også gjør spørsmålet om samarbeid mer aktuelt. Det er to større og to mindre driftsenheter som varierer fra 250 til 1350 dekar. Til sammen har de 2 500 dekar gras og tar normalt to slåtter. På de minste brukene legges graset i plansilo og utesilo, mens de to største presser alt i rundballer. Brukene har ikke noe omfattende samarbeid i dag og disponerer hver for seg betydelige mekaniseringslinjer. Dette bidrar til å øke lønnsomheten ved et samarbeid, og en løsning med bruk av finsnitter og plansilo drar virkelig opp lønnsomheten.
– De samme tankene går igjen alle steder der spørsmålet om snitter kommer opp. Det er ikke først og fremst snitteren, men hele systemet for denne måten å høste gras på som folk er nysgjerrige på og ønsker å få en vurdering av, sier Glåmen.
Selger alt, kjøper nytt
Regnestykket for Sortland-bøndene baserer seg på at de selger alt «gammelt» utstyr og investerer i ny selvgående finsnitter, ny butterfly slåmaskin, ny samlerive og tre nye grasvogner. Investeringene er beregnet til 4,2 millioner kroner, mens restverdien av det brukte utstyret er anslått til 1,36 millioner etter at leasingkontrakter er gjort opp og forutsatt at alt blir solgt.
– Jeg har gått ut fra nye maskiner for å vise hva dette maksimalt kan koste, sier Glåmen.
I tillegg er det lagt inn 5,2 millioner kroner i samlet investering i nye plansiloer på samtlige bruk. Dette kan bli mindre ettersom ett av brukene allerede har plansilo.
800 000 kroner – minst
Gjennomgangen viser at bøndene i dag har en gjennomsnittlig høstekostnad på 617 kr/daa. Med en ny felles høstelinje basert på bruk av selvgående finsnitter og nye plansiloer, kommer kostnaden ned i 476 kr/daa.
– Ved å samarbeide om en ny mekaniseringslinje og legge i plansiloer, sparer dere til sammen 353 000 kroner i året, eller 141 kr/daa, sier Glåmen, som har flere godbiter på lager.
– Regnestykket bygger på at grashøtinga skjer i regi av et felles eid selskap, og at dette selskapet leier inn traktorer og førere fra de fire eierne for 480 000 kroner i året. Denne kostnaden i fellesselskapet blir en ny inntekt for bøndene som tidligere ikke har hatt noen godtgjørelse for traktorkjøringen. Innsapringen på mekaniseringslinja og inntektene fra leiekjøring utgjør en samlet gevinst for de fire på over 800 000 kroner i året, sier Glåmen.
Som om ikke dette skulle være nok, vil andre forhold ytterligere kunne forsterke lønnsomheten ved denne måten å høste gras på.
– Med den store kapasiteten en slik snitter har, blir det enklere å høste graset til rett tid. Dessuten går det ikke an å få til bedre snittekvalitet på graset enn med dette utstyret. Dette vil bidra til bedre fôrkvalitet som kan ha stor økonomisk betydning, noe det vil være svært interessant å regne på. I tillegg er erfaringene at det spares mye tid i innefôringssesongen ved å ha grovfôret i plansilo, og den gode snittekvaliteten dere får vil trolig bidra til at fôringsutstyret i fjøset får dobbel så lang levetid, sier Glåmen.
Anbefaler AS
Glåmen anbefaler å organisere samarbeidet i et AS der de fire har like eierandeler (25 prosent), og at selskapet eier og finansierer alle aktuelle maskiner i graslinja. Traktorer holdes utenom fordi de også brukes til mye annet arbeid på gårdene. Han mener dette sikrer kontroll på økonomien, riktig fordeling av kostnader og stabil drift. AS-et står for alt arbeid med graset fra det slås til det er ferdig lagt i silo. Traktorer med førere og eventuelt annen redskap leies inn fra eierne. Glåmen har satt en pris på 650 kr/time for traktor med fører, som eierne fakturerer selskapet. AS-et på sin side fakturerer eierne for det arbeidet som utføres ut fra en prisliste for de ulike arbeidsoperasjonene.
– Slik betaler alle en riktig og lik pris for grashøstinga. Derimot kan det variere hvor mye den enkelte arbeider for selskapet, og de blir betalt ut fra medgåtte timer, sier Glåmen.
Høsteselskapets pris for hele jobben fra graset er slått til det er lagt i silo, er beregnet til 263 kr/daa. Dette vil være prisen også for eventuelle andre kunder som ønsker å leie grashøsting fra selskapet.
I dette tilfellet anbefaler Glåmen at AS-et opprettes med en aksjekapital på 1 000 000 kroner, og at 840 000 av dette går til å dekke egenkapitalkravet ved leasing av nye maskiner. Resten er en likviditetsbuffer ved igangkjøring av selskapet.
– Jeg liker å skille virksomheten helt fra gårdsdriften og mene et aksjeselskap er det beste. Da vil ikke den enkelte deltakers økonomi bli påvirket av om høstelaget går med overskudd eller underskudd. I et DA vil det være motsatt. Det er dessuten blitt enklere å drive askjeselskaper og det er uproblematisk å skifte eiere. Selv om eierne har ulik størrelse på drifta, mener jeg det er best å fordele eierskapet likt fordi det gir stabiltiet og ro. Jeg foreslår også at skader og reparasjoner håndteres på samme måte som i anleggsmaskinfirmaer, der kostnaden tas av selskapet uavhengig av hvem som forårsaker den. Det skaper minst uro, og dessuten får den som reparerer godtgjort for jobben. Samarbeid og felles eierskap kan imidlertid være utfordrende, for i landbruket er vi vant til å være herre i eget hus, sier Glåmen.
Tror på samarbeid
– Jeg er absolutt enig i tallene. Det kan være at vi må justere litt, men vi kommer opplagt positivt ut. Jeg hadde trodd at regnestykket kanskje ikke ville sett så bra ut for oss som har plansilo, og det må jo se enda bedre ut for de som driver med rundballer, sier Dahl-Johansen. I tillegg til å være en av de fire interesserte, jobber han som maskinselger i Felleskjøpet på Sortland.
– Hva skal til for at dere går for en slik løsning?
– Vi har ikke satt noen tidshorisont for å bestemme oss. Det er noe vi har begynt å drøfte, blant annet på grunn av generasjonsskiftene. Jeg tror det handler om å tørre å satse på en slik løsning. Med dette regnestykket og vekt på ryddig forhold, tror jeg terskelen for å bli enige er mindre. Det er imidlertid en del ting som skal på plass. Blant annet må eventuelle siloinvesteringer få ja i banken. Vi bor nært hverandre og høster graset omtrent på samme tid, så forholdene er godt tilrettelagt. Personlig ser jeg en framtid med mer samarbeid, sier Dahl-Johansen, og trekker fram et forhold som kan gjøre en snitter-investering enda mer interessant.
– Jeg ser muligheter for å høste for andre bønder i området, men kunder er ikke med i dette regnestykket, sier han.
35-40 daa/time
Dahl-Johansen er bekymret for vekten på den selvgående snitteren, men Glåmen minner om at de allerede i dag kjører noen tunge lessvogner.
– Med vår erfaring tror jeg ikke det vil stoppe dere. Husk at med den store kapasiteten på snitteren vil dere som regel kunne kjøre under bedre forhold enn dere gjør med dagens utstyr. Jeg driver selv i et område med mye nedbør. Meldes det regn 36-48 timer fram i tid, kan vi slå ned 600-700 dekar, for det rekker vi å høste. Du får gjort veldig mye bare under et lite opphold, men da er det viktig å prioritere kjøring på den mest bæresterke marka, sier Glåmen.
Glåmen har en John Deere 8400i finsnitter sammen med Lars Erik Megarden, som ble omtalt i en reportasje i Samvirke 5/2019. Snitteren høster i år 13 500 dekar hos 20 kunder fra Halsa til Oppdal. De har kjørt selvgående snitter siden 2008 og de to siste har vært John Deere-maskiner.
– Vår erfaring er en gjennomsnittskapasitet på 35-40 daa/time gjennom hele sesongen, og et dieselforbruk på ca. 1 l/daa, sier Glåmen. Til sammenligning sier Dahl-Johansen at de høster fire lass i timen med snittevogn, eller 10-12 daa/time.
– Fordelen med stor kapasitet er mye større sjanse for å høste på rett tidspunkt, en trenger veldig små vinduer med oppholdsvær og en får ensartet homogent fôr. Bruker du 14 dager på slåtten, har det siste graset kommet for langt. Og så er det et viktig poeng at du kommer raskt utpå med gjødsling etter slått. Du strekker vekstsesongen med denne høsteteknikken, fortsetter Glåmen ivrig.
Smartere drift
En John Deere-snitter med HarvestLab åpner nye muligheter for bedre oversikt over kvaliteten på fôret som høstes og det kan lages skiftekart med informasjon som avling og innhold av protein og sukker. Sammen med kunder driver Megarden og Glåmen «nybrottsarbeid» for å bruke denne informasjonen via John Deere Operation Center til for eksempel styringsfiler for gjødsling. Dette er noe Dahl-Johansen er nysgjerrig på.
– Tre av oss fire har John Deere-traktorer med presisjonsutstyr og vi er i ferd med å ta i bruk John Deere-systemet aktivt til dokumentasjon. Det er et poeng å få fram at vi begynner å bli ganske avanserte brukere også her i Nord-Norge. Ikke minst i forbindelse med et høstelag, vil vi se nærmere på disse mulighetene. Det kan være muligheten som får presisjonsjordbruket «til å balle på seg» her i området, sier han.
NY LINJE? Med en ny graslinje vil rundballene bli erstattet med plansiloer. De fire aktuelle samarbeidspartnerne er Kenneth Angell (t.v.) og Jøran Dahl-Jacobsen og deres kolleger Magnus Østingsen og Eirik Wallstad.
