Potetbønder som påvirker

I september skal prisen «Årets unge bonde» deles ut på Dyrsku’n. Vi møtte Henning Holand og Dina Fonn Sætre for å høre hva de tenker om å være unge bønder og om livet som potetbønder i Nord-Norge. Det var ikke gitt at de skulle drive gården. Det var først når den ble lagt ut for salg at de skjønte at det var dette de skulle gjøre.

Drømmen om gård

Henning, Dina og sønnen bor på Engeløya i Steigen kommune og hovedproduksjonen er poteter. Henning vokste opp på gården og flyttet hjemmefra da han var 16 år. Han studerte på Ås, paret møttes der, og etter studiene flyttet de til Oslo hvor de trivdes veldig godt. Dina jobbet som landskapsarkitekt og Henning var prosjektleder i et stort firma, men så kom dagen da foreldrene skulle selge gården.

-Vi hadde ikke snakket så mye om hvorvidt noen skulle ta over. Alle barna var godt etablert, det var ingen av søsknene som hadde et sterkt ønske om å ta over, og det ble bestemt at gården skulle selges på det åpne markedet, forteller Henning. – Det var aldri slik at Henning «kom med gård», legger Dina til.

Da de fikk brevet om odelsfraskrivelse klarte de ikke skrive under fordi magefølelsen sa nei. Samtidig var salgsprosessen i gang og Dina og Henning skulle hjelpe til med å beskrive godene med å være potetbonde på den vakre øya I Nord-Norge for å få kjøpere interessert til finn-annonsen.

-Vi ramset opp godene med fleksibel livsstil, at livet er litt roligere om vinteren og hvor fint det er å bo i Nord Norge med midattsol, kajakkpadling og fjelltoppturer i bakhagen. Samtidig hadde vi travle kontorjobber i Oslo og vi hørte kollegaer i tidsklemme som skyndte seg for å hente i barnehage og jobbet etter barnas leggetid. Slik ville ikke vi ha det, forteller Dina som hadde et bilde av Engeløya på jobb og drømte om en friere livsstil.

-Det var stor interesse for gården og kjøperne begynte å melde seg. Da tok vi valget og bestemte oss for å benytte oss av alle godene ved å være bonde og bo i Nord-Norge selv, forteller paret fornøyd.

Attraktivt i Nord-Norge

Månedskort i Oslo ble byttet ut med traktor i nordlandskommunen, som består av 3000 innbyggere, cirka tre timers kjøring nord for Bodø. De flyttet til Engeløya i 2018 og leverer nå 500 tonn potet i året. De har nylig kjøpt mer jord.

Steigen er en bra landbrukskommune og er en kommune i vekst, forteller Henning. – Alle kjenner alle, det skjer mye og nærområdene er fantastiske.

Ubevisst diskriminering i landbruket

I salgsprosessen med gården og i nominasjonsperioden til «Årets unge bonde» ble Dina og Henning ekstra oppmerksom på at det foregår en ubevisst diskriminering i landbruket.

-Diskriminering skjer i alle yrker og landsdeler, men det henger nok ekstra ved tittelen «bonde». Tradisjonelt ser folk for seg en person som er mann og som er en eldre kar. Vi ville derfor gjøre noen tiltak for å sette søkelys på dette, forteller Henning.

En avisartikkel i forbindelse med salg av gården gjorde den ubevisste diskrimineringen tydelig. I saken var det bilde av foreldrene Tove og Thor, men tittelen var «Thor selger livsverket sitt».

-Den var vanskelig å svelge når Tove har stått på i 30 år. Hun selv syntes ikke det var hyggelig, men man blir vant til det, rister det av seg og tenker at slik er det. Det blir tungt å ta den kampen selv og alle, kanskje særlig menn, må være bevisst på det. Det blir slitsomt om damene står for seg sjøl, sier Dina.

Selv opplevde de at det kun var Henning som ble nominert til «Årets unge bonde». Han syntes det var feil, og sammen sendte de et brev til juryen med ønske om at begge skulle være nominert. De fikk positivt svar med en gang og heretter er det ikke lenger en person som nomineres, men par på en gård.

-Det er sjelden en person på gården driver alene. Det er som regel et familebruk. Vi er ett team hvor begge er like viktige, understreker Dina og er glad for de fikk satt temaet på agendaen med «Årets unge bonde»-prisen. En bonde kan være ung og en bonde kan være en kvinne. Det er ubevisste strukturer i samfunnet som vi trenger å gjøre synlige og bli oppmerksom på, understreker hun.

Nye opplevelser med «Årets unge bonde»

Paret forteller at de har hatt, og har, mange fine opplevelser og erfaringer med å vinne prisen.

-Vi holdt blant annet innlegg om matsikkerhet på fredspriseminaret i 2020 og vi har reist rundt for å snakke om matproduksjon og fronte viktige saker som matsikkerhet og matsvinn. Vi har møtt mange hyggelige folk, og holdt foredrag om ulike temaer i ulike fora. Vi var i juryen for prisen året etter og konferansierer under utdelingen, forteller Dina.

Senest i mai var de med som frontfigurer under Felleskjøpets kampanje «Klar, ferdig,- så» hvor matsikkerhet og sjølforsyning ble satt på agendaen.

-Vi har gjort ting som opplevdes litt skummelt, men veldig gøy når man har gjort det og blitt beriket med nye opplevelser, sier paret.

Anbefaler bondeyrket for de rette personene

-Vi merket jo på økonomien at gjødsel, strøm og drivstoff ble dyrere. Nå går de tre ned, så det er positivt, men samtidig har renta doblet seg og det er utfordrende for unge bønder. Det er en stor økonomisk beslutning å kjøpe en gård og det tar noen år å lære seg yrket. Dette kunne politikerne tenkt ut smartere. Det er når man starter som bonde man trenger støtte for å gjøre de lure tingene som utvikler gården, sier Dina.

Å ha folk til å reparere maskiner og utstyr er kostbart fordi mekanikerne må komme fra Bodø. Kjøretid, kilometerpris og mange timers arbeidskraft blir dyrt. De gjør derfor vi så mye som mulig selv.

-Vi anbefaler bondeyrket til rett type folk. Som bonde skal man være allsidig, arbeidsom, flink og dedikert. Jeg har selv erfaring med at det mer utfordrende å være bonde enn å drive et byggeprosjekt til flere hundre millioner kroner og flere hundre ansatte som jobber hele tida, for å sette det i perspektiv. Som bonde må man kunne så himla mye og vi har ikke støttefunksjonene som er på større arbeidsplasser. Samtidig kan jeg ikke tenke meg et yrke hvor jeg lærer mer, har frihet og kan bidra til det mest grunnleggende behov gjennom matproduksjon, sier Henning.

-Vi kommer begge fra store firma i Oslo, hvor vi var arbeidsmaur i en stor maurtue. Dette er vårt og om vi ser noe som vi synes burde være annerledes kan vi gjøre noe med det. Vi syntes for eksempel det var horribelt at man kastet småpotetene og tok tak i det. Vi utviklet emballasje, gikk til grossistene og sa at dette kan vi selge, fortalte om det i ulike kanaler og så startet salget. Det er en fantastisk god følelse å ha så god kontroll samarbeidssituasjonen og potensielt bidra til endringer i samfunnet eller arbeidshverdagen, avslutter det fornøyde paret.